torsdag 16. april 2015

Hvordan veit man hva som funker? En ode til Hearthstone.

Å være lærer på en heldigital skole slik jeg er, er spennende _og_ utfordrende.
Det er ikke lett å holde fokus når læringsverktøyet ditt samtidig er fylt med spill, bilder, venner, nyheter, tv eller hva det måtte være du foretrekker.
Nå er ikke jeg så ulik mine elever og innrømmer gladelig at jeg ofte blir fristet, og ikke klarer motstå, aktiviteter på iPaden som stjeler fokus fra det jeg egentlig skulle gjort eller fulgt med på.
Jeg har oppdaget at multitaskingen min har ulike nivå; å skumme gjennom feed'en på twitter og facebook kan jeg gjøre og fortsatt holde fokus på hva som blir sagt, endog føre en samtale - men jeg kan ikke spille et spill mens jeg hører en forelesning, da får jeg ikke med meg noe av innholdet.

Når man snakker om skole og læring, så snakkes det mye om hva som fungerer og ikke. Det er mengder forskning som kan vise til læringseffekt eller mangel på læringseffekt på tilsynelatende like kontekster. Ordskiftet rundt nasjonale prøver er et godt eksempel på hvor totalt forvirrende og lite formålstjenlig sammenlikning av slike tall kan være.
Det _er_ fascinerende at Osloskolen gjør det så bra og vi skal være nysgjerrige, men svarene på hvordan og hvorfor er like mange som det finnes lærere og klasserom, for ikke å si elever.

For hvordan vet man at noe fungerer?
I løpet av de to årene jeg har jobbet med 1:1 klasserom, pluss årene før med klassesett, så har det alltid fascinert meg å observere hva som er det mest fengende blant elevene.
Går du gjennom vår skole i midttimen, så vil du se kanskje så mange som 50% av skolens elever bøyd, i fellesskap, over diverse iPader.
I perioder vil skjermene være helt like, fordi alle spiller det samme spillet.
Det er som regel snakk om et spill, og når jeg sier alle - så mener jeg bortimot alle.
Ofte er det snakk om tankeløse spill som er suggererende avhengighetsskapende i kortere tidsrom, vi har alle vært der: Candy crush og alle de andre kliss like tidsfordriverne, perfekt for bussturen til jobb eller mens man venter på å komme inn til legen, eller når undervisningen blir ett eller annet...

De siste ukene har skjermene, mest hos guttene, være preget av Hearthstone: et kortbasert strategispill.
Det var først på tips fra min kollega Erlend at jeg satte meg ned for å prøve det ut.
La meg kort oppsummere; jeg er FULLSTENDIG hekta!
Det er så fett, og jeg logrer med hele kroppen når jeg sitter med spillet, en kopp kaffe og tiden bare renner ut i sanden.
I natt drømte jeg i kortbasert strategiform...regner med at du en gang enten har drømt i Tetrisform eller Candy_crushform og skjønner hva jeg mener. Forskjellen, er at drømmen min i dette tilfellet ble en historie og ikke en frustrerende psykedelisk kunstutstilling.

Det som topper opplevelsen, er at spillet har en verdi, også faglig. Det er utfordrende og lærerikt å lære grunnprinsippene, det er kreativt utfordrende å sortere informasjonen som gjør deg i stand til å vurdere dine sjanser på brettet, det krever hukommelse og evne til å sortere informasjon når man skal vurdere motstanderens sjanser og så videre.
Jeg sier ikke at læreboka byttes ut til fordel for Hearthstone, selvom man visstnok kan leve av å spille det profesjonelt, men spillet kan fungere som et tillegg i det arsenalet som gjør at jeg treffer enda flere av min elever.
Jeg kan si mye om en elevs potensielle evner i matematikk ved å spille med eller mot vedkommende, min jobb blir å hjelpe eleven til å bruke den erfaringen til å ha tro på egne evner på andre arenaer - for eksempel faget matematikk.

Klasserommet mitt fikk gjennom dette spillet utvidet sine dimensjoner ytterligere. Min utfordring blir å forvalte ressursen på best mulig måte.

Bildet under er fra da jeg slo bossen "Maexxna". Høy puls og stor glede!



onsdag 15. april 2015

Et enkelt innlegg om skoleutvikling

Det er interessant, frustrerende og tankevekkende å følge debatten om Osloskolen den siste tiden: Interessant fordi de ulike bidragsyterne har så diametralt ulike tolkninger av virkeligheten og tviholder på sin versjon uansett. Frustrerende fordi jeg har til gode å høre eller lese noe som ikke går i sutre-peke-finger-grave-seg-ned-i-skyttergrav fella. Tankevekkende fordi jeg lurer på hvilken skole vi kommer til å snakke om 10 år frem i tid.

Listen bidragsytere i debatten er lang og variert, fra politiske tungvektere, via professorer, forskere og lærere, til foreldre. Slik jeg leser ordskiftet, så vil nok graden av enighet og tilfredshet synke langsetter den aksen jeg nettopp tegnet opp.
Jeg har ikke lest innlegg fra foreldre eller lærere som skryter av Osloskolens såkalte testregime.

Det som slår meg er mangelen på gode forklaringer på hva som faktisk er suksessfaktorene til de gode resultatene i Oslo. Kristin Clemet og Anniken Hauglie gjør begge to forsøk på å forklare, men jeg som engasjert utøver av profesjonen blir ikke noe klokere av hva de forsøker å formidle. Problemet bunner vel ut i at dokumentasjon i seg selv ikke er en skapende kraft. At du måler noe, kan gi deg innsikt i om og at noe skjer, men er ikke den utløsende faktoren i seg selv.
Så jeg tror rett og slett ikke de er helt sikre på hvorfor det går så bra – fordi svaret vil variere fra skole til skole, lærer til lærer, klasserom til klasserom.
Mitt anliggende er fokus, hva folk egentlig bringer til torgs når de snakker om skole, hva god skole er og hva som må fikses.

Stigler og Hiebert skrev i 1999 om sine funn i forbindelse med TIMMS-undersøkelsen. Det ble nemlig foretatt en grundig analyse av 231 undervisningsvideoer fra Japan, Tyskland og USA der man jaktet på sammenhenger mellom de respektive lands resultater og det som foregikk i klasserommet.
Som en del av sine funn, presenterer de 6 punkter for skoleutvikling, og jeg tilbyr herved disse for politikere eller andre som trenger et forskningsbasert rammeverk for å forklare hvorfor noe fungerer:

1. Endringene du ønsker, om de kommer, kommer langsomt. Tålmodighet, om enn lite politikervennlig, er en dyd.

2. Ha fokus på elevenes læring. Vi vil ha bedre undervisning, for at elevene skal lære mer og/eller bedre.

3. Fokuser på undervisning, ikke underviserne. I det store bildet vil didaktikk og metodikk overleve, læreren forsvinne.

4. Skap endringene i den konteksten de hører hjemme. Det som fungerer et sted, trenger ikke fungere et annet.

5. Utviklingen må være læreres ansvar, noe som innebærer en autonom tillit.

6. Skap et system som er i stand til å lære av seg selv. Gjenoppfinning av krutt er bortkastet tid.
Så enkelt, likevel så avansert.

Følger man disse punktene, så vil endring skje uavhengig nasjonale prøver eller andre sentrale dokumentasjonskrav.


tirsdag 7. april 2015

Den digitale skolen

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 01.04.15

Den digitale skolen
Som svar til Arne Krokan, Svein Sjøberg, Klassekampen 21.03 og Marte Blikstad Balas

En av mine faste ordskiftebrødre på Twitter ble i et av ordskiftene tillagt sin egen versjon av den velkjente forkortelsen IKT: Ikke kritt tilgjengelig.
Samtidig tas Arne Krokan til inntekt for å betrakta barna som små roboter som ikke trenger voksenkontakt.
Oppsettet blir dikoto-komisk…verden er nemlig ikke svart/hvitt, og har aldri vært det.

Hvis alle i et gyllent øyeblikk hadde lagt ned kjepphestene sine og vært dønn ærlige, så kunne vi funnet ut av vi er enige om noen premisser som kan danne grunnlaget for veien videre:
Vi vet altfor lite om hva som funker, hvordan det funker og hvorfor det funker
Det er læreren i klasserommet som må oppleve at “det” fungerer i hans/hennes hverdagsvirkelighet - uten den opplevelsen hjelper ikke all verdens tall eller funn
Samfunnet er digitalt og det kommer ikke til å bli mindre digitalt
Endring er skummelt, gjør vondt, kommer alltid ubeleilig - men den kommer.
Vi ville kanskje blitt enige om noe mer, men med disse fire punktene kan vi kanskje begynne å snakke sammen på en løsningsorientert måte og ikke en skyttergravbasert.

Jeg jobber daglig i et heldigitalt og teknisk meget velfungerende klasserom. Daglig opplever jeg øyeblikk som gjør meg klokere. Daglig utfordres jeg, fascineres jeg, skuffes jeg, irriteres jeg eller jubler jeg over utvikling som gjør at jeg enten kan fortsette eller bearbeide det som nettopp skjedde - i håp om å bli en bedre lærer og dermed forbedre undervisningen jeg gir mine elever.
Ingen andre enn jeg og mine elever vet i realiteten hva som foregår i våre felles timer, like lite som jeg kan vite hva som skjer i klasserommet til en som er mer digitalt skeptisk eller tilbakeholden enn meg. Så la oss slutt å påstå av vi vet det.
La oss heller jobbe for å opparbeide en felles nysgjerrighet og kultur for å skjønne historiene vi forteller hverandre.
Jeg er nemlig fullstendig overbevist om at selv den mest hardbarka og inngrodde skeptiker ville blitt fascinert over prosessene som inntreffer i mitt meget digitale klasserom. Mest sannsynlig ville vi kunne hevet oss over en diskusjon om det digitale og snakket om det som må ligge til grunn for endringen i alle klasserom, nemlig lærerens mot og vilje til å se reflektert og kritisk på egen praksis.
Arne Krokan har nemlig et poeng når han poengterer at økt lærertetthet i seg selv ikke sikrer didaktisk forbedring, like lite som hans foreslåtte nettbrett innført i et tilfeldig klasserom vil tilføre noe som helst av seg selv.

Vi som lærere må slutte å se på ethvert innlegg om skole som et personlig angrep på hverdagen vi opplever i klasserommet hver dag. Vi må gjøre som vi gjør med elevene; vi ser etter noe godt i hver av dem.
Hvis vi ser på alt som et forsøk på å bidra til å gjøre norsk skole bedre, så blir det enklere å forholde seg til ordskiftet.

Simen Spurkland
Lærer i et heldigitalt klasserom og masterstudent i skolerettet utdanningsvitenskap