tirsdag 24. juni 2014

Trenger informanter til masteroppgave.

Jeg har nettopp gjennomført min første veiledning på neste års masteroppgave og er herved på jakt etter informanter.

Jeg skal se på hvilke diskursive endringer som kan oppstå i en klasse der man gjør forsøk med utforskende undervisning og åpne oppgaver.
Med diskursive endringer tenker jeg på elevenes evne til å kommunisere i matematikk, strategier for problemløsning og den generelle ineraksjonen i klasserommet mellom elever og lærer.

Jeg ser for meg følgende:
Tidlig høst: jeg kommer med et opplegg som tar 2 timer. Jeg er tilstede i begge timene, observerer og filmer.
Detter gjøres i 2 klasser, en som har iPads og en uten.

Dette materialet analyseres.

Deretter er jeg i kontakt med de to aktuelle lærerne, blant annet som veileder/ressurs for andre måter å jobbe utforskende på. Ser for meg å tilby 2 opplegg som lærer kan velge å benytte seg av.

I slutten av november kommer jeg tilbake med en ny oppgave av samme type som den første og gjentar samme prosess med observasjon og dokumentasjon.

De tilsammen 8 timene med materiale fra timene utgjør datamaterialet for oppgaven min.
Jeg skal se etter utvikling i hver enkelt klasse og sammenlikne utviklingen mellom dem.

Kunne du tenke deg å hjelpe meg med dette?

Ta kontakt: simen.spurkland(a)gmail.com
Er du lærer på andre trinn enn 8., men er interessert - ta kontakt likevel.

Hilsen Simen

p.s. dette er kun en grov skisse

p.p.s det er helt uforpliktende å ta kontakt

torsdag 12. juni 2014

Jakten på det perfekte kast

Denne TED-talken med Dan Meyer har vært en inspirasjon for meg denne våren.


Han prøver å selge en var, en vare han elsker, til en kundegruppe som er tvunget til å ta i mot noe de hater. Ikke optimale forhold hverken for lærer eller elev der, altså.

I videoen viser han meget enkelt hva som er problemet med oppgavene man finner i en typisk lærebok i matte. Selve problemet, altså hvordan man formulerer eller presenterer et matematisk utfordring, er meget enkelt å gjøre noe med. Utfordringen ligger i hva det medfører rent praktisk.
Ved å omformulere oppgaven slik Dan Meyer gjør, fjerner du nemlig det forutsigbare. Ved å invitere elevene til å selv definere, utforske, matematisere, formulere problemet matematisk, så vet du ikke hva som kommer. Sjansen for at det kommer noe du ikke forstår umiddelbart er meget stor, og etter min erfaring kommer den til og med fra uventet hold. Det er oftere en elev som ikke har gjort det bra på terminprøven som finner en spennende eller ny, men matematisk holdbar, løsning på oppgaven.
Og det er vel hele poenget...?

Det er nettopp denne mangelen på forutsigbarhet vi skal jakte på.
A pro pos forutsigbart; i 1986 fant Rowe et mønster på hvor lang tid lærere ventet på respons før de gav svaret selv eller gikk videre. Svaret er vanvittig: 1 sekund!
Videre fant Rowe at hvis læreren klarte å vente 3 sekunder, så endret elevenes språkbruk seg - de tok i bruk flere ord og ble mer engasjerte.
Jeg prøver derfor å telle sakte til 3 hver gang jeg stiller et åpent eller rikt spørsmål til klassene mine.
Det kan føles som en evighet, men jeg tror det er en enkel og meget nødvendig bevisstgjøring for meg som lærer.

Inspirert av Dan Meyer lagde jeg følgende opplegg:
Elevene fikk se følgende video av Andreas Thorkildsen:


Spørsmålet jeg deretter stilte var ganske enkelt: hva er vinkelen på spydet i det han slipper det?
Her er det naturlig å ta tak i mitt tidligere a pro pos; læreres responstid.
Etter at spørsmålet var stilt, var det stille en kort stund før 99,5% av elevene på ulike måter uttrykte at de ikke fikk det til - eller, fascinerende nok, var fast bestemt på at det måtte dreie seg om 60 grader.
Da jeg spurte de siste om hvordan de kom fram til 60 eller om de kunne vise meg, så var det stort sett blanke svar.
Det som gorde mest inntrykk og som nok er det jeg frykter er symptomatisk for elever i norske matematikklasserom, var at veldig få klarte å starte på egenhånd.
Elevene satt der med hver sin iPad med videoen på skjermen, og klarte ikke lage noe som liknet en matematisk formulering.
Min plan, skulle jeg løst oppgaven selv, var å ta et skjermbilde og tegne inn trekanten på bildet. Deretter kunne jeg målt vinkelen med gradskiva eller målt med vateret som jeg har på iPhonen min.
Hadde elevene fått utdelt en mer tradisjonell tegning/figur som viste en trekant og blitt bedt om å måle vinklene, så ville ingen nølt.

Etterhvert hadde alle enten fått beskjed om å ta bilde eller på andre måter blitt tipset om at det var en måte å gjøre det på.
Fortsatt lugget det for mange, selv på hvordan man skulle bruke vateret på iPhonen de evt. hadde tilgjengelig. Vi kom etterhvert til en slags konsensus på at vinkelen lå mellom 36 og 40 grader. Ingen av de mange som kjapt hadde anslått 60 grader tok det særlig til seg at de hadde bommet relativt grovt.
Kun en av elevene googlet spørsmålet for å finne ut om man kunne vite hva som teoretiske er den beste vinkelen...

Videre fikk de se denne, der Thorkildsen kaster over 91 meter, og de skulle gjenta prosedyren og sammenlikne vinklene. Dette for å se om dette siste kastet hadde en annen, og dermed antatt bedre vinkel på spydet:



De skulle også måle gjennomsnittsfarten spydet må ha hatt.
Igjen voldte selve matematiseringen mange av elevene store problemer. De fleste visste at de trengte å vite hvor lang tid spydet hadde brukt, men la da hele videoens lengde til grunn.

Til slutt i timen skulle de ut og se om de klarte å kaste med den samme vinkelen som Thorkildsen hadde i siste kast. De skulle filme hverandre i slow-motion og sjekke på samme måte som vi hadde gjort inne.

Selv om gjennomføringen lugget noe, så har jeg tro på opplegget og liknende opplegg.
Evnen til å kunne formulere utypiske situasjoner matematisk, er en mangelvare hos mange elever. Her er ingen kjente rammer eller prosedyrer, bare ditt eget kreative hode som må finne ut om du klarer å definere noe som man kan bearbeide, måle eller analysere.

Det er nærmere virkeligheten, og derfor bør det finne sted i klasserrommet. 

fredag 6. juni 2014

Jeg tar utfordringen!

I anledning det pågående ordskiftet som pågår rundt meklingsresultatet, ble jeg forespurt å skrive et innlegg om problematikken. Jeg gjorde et forsøk, men klarte ikke. Jeg vil nemlig ikke delta i et offentlig ordskifte som tas til inntekt for ja eller nei. Jeg vil heller forsøke å belyse mitt engasjement som lærer, og kanskje på den måten påvirke interesserte til å endre tankesettet. 
De som kom med forespørselen ville ikke ha det produktet jeg kunne tilby, så da havner det her.


Kjære KS, kjære lærerkolleger, kjære folk som mener mye om skolen og kjære alle dere som sikkert er lei.

Det er greit, jeg skjønner tegninga; lærerstanden har et forklarings- og troverdighetsproblem.
Jeg har derfor gjort det til min hjertesak å kun snakke positivt om jobben jeg elsker og hver dag sørge for å bidra til å gjøre meg selv og den norske skolen litt bedre.
En elev av gangen, en forelder av gangen, en kollega av gangen, en mannen i gata av gangen, en politiker av gangen.

Kjære elev
Jobben min er å se deg, få deg til å føle deg bra, få deg til å innse at du har potensiale, få deg til å ville yte mer, gi deg mestringsopplevelser og mestringsfølelse.
Lære deg å lese, lære deg å regne, lære deg å lære.
Når jeg er ferdig med deg, så skal du være en litt bedre utgave av deg selv og litt bedre i stand til å takle de utfordringene ditt liv kommer til å by deg på.
Jeg er takknemlig for rollen jobben min tillater meg å ha i livet ditt, det er en gave å få lov til å være så nær et ungt menneske i konstant forandring, kunne dytte og forme litt når det passer seg og litt etter litt se at du vokser til, modner, våkner.
Det finnes dager jeg gjerne skulle byttet deg ut og jeg må lete lenge etter grunnen til at jeg orker, men disse dagene drukner i alt jeg får tilbake. Alt fra de dagene du kaller meg pappa til de dagene du ser på meg med forundring og litt forfjamset kan konkludere med at du har forstått likninger.
Jeg har verdens viktigste og beste jobb.

Kjære forelder
Det er rart å være meg i forhold til deg; i perioder ser jeg mer til avkommet ditt enn du gjør selv, vet kanskje mer om vedkommende sosiale liv, får oppleve mestringsopplevelser som kan konkurrere med de første ustøe skrittene og generelt være en signifikant person i ditt barns liv.
Ditt barn og jeg deler en hverdag og den verken kan eller skal du ta del i.
Jeg informerer deg og lar deg få de mest nødvendige innblikkene, men jeg prioriterer å skape kvalitet i den tiden jeg har med barnet ditt. Det er barnet som må forstå og øve opp sin egen refleksjon. Det er barnet som må finne sin motivasjon og lyst til videre læring. Selvsagt spiller du en viktig rolle, ofte mer avgjørende enn meg – og noen ganger er det helt avgjørende at vi drar lasset sammen. Poenget mitt er at det er tiden i klasserommet som er selve essensen i skolelivet og den har absolutt høyeste prioritet.

Kjære kollega
Fra deg og meg ønsker jeg meg profesjonalitet. Vi må konstant strebe etter å være så gode vi kan og aldri tro at vi gode nok eller ferdig utlært. Da er man som kjent bare ferdig. For meg handler profesjonalitet om noen enkle huskeregler som jeg prøver å forholde meg til hver dag: går et opplegg eller en time ikke etter planen, så kan jeg alltid finne noe jeg kunne gjort bedre. Jeg er den eneste faktoren jeg til enhver tid kan kontrollere, så da gjør jeg det. Videre snakker jeg kun positivt om skolen og jobben min, selv om det tidvis kan holde hardt. Men hvordan kan jeg forvente andre å snakke meg opp hvis jeg ikke gjør det selv? Ellers har jeg funnet en danske som heter Mogens Niss. Han snakker om 6 lærerkompetanser vi som lærere bør inneha; undervisningskompetanse, læreplankompetanse, læringsavdekkingskompetanse, evalueringskompetanse, samarbeidskompetanse og profesjonell utviklingskompetanse. Hvis disse gjorde deg litt nysgjerrig, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg å lese om dem. Ta kontakt, så sender jeg deg en link.

Kjære mannen i gata
Du har gjennom de årene du har vært elev skaffet deg et bredt erfaringsgrunnlag om lærere. Dette er utfordrende for oss som har samme erfaringen og i tillegg ble lærere selv. Vi skjønner at du har en sterk formening om lærerrollen og klare forventninger til hva du mener en lærerjobb består i. Det som er interessant, er at du mest sannsynlig kunne gått inn i et tilfeldig klasserom i morgen og spilt rollen som lærer på en meget overbevisende måte. Enda mer fascinerende er det at forskning viser at hadde alle fått muligheten til det, så ville dere ha fulgt identiske mønster i utøvelsen av det dere føler er en lærers naturlige handlinger. Lærerrollen er kulturelt sementert, også hos lærere. Jeg ønsker meg at du innser at det er mer ved yrket enn dine minner fra ungdommen.

Kjære politiker
På samme måte som jeg regner med at hver elev i utgangspunktet starter hver dag med et genuint ønske om å være snill og flink, så antar jeg at du som politiker vil skolens, lærerens og elevens beste. Ditt problem er at du er fanget i et spill der du må levere resultater og at du har maks fire år på deg. Min bønn til deg er at du har mot nok til å sette foten ned og si at når det gjelder unge menneskers utdanning så skal vi ikke slå politisk mynt – eller en annen passende politisk formulering.
Du må la fagmiljøene finne sin vei og la dem bruke den tiden det tar. Den kan komme til å ta flere år enn til neste valg, men den sjansen må du ta. Lærervanene er nemlig langsomme å endre, så vi trenger tid og trygghet – gi oss det.


Med lærerlig hilsen Simen Spurkland

Dragonbox Elements

Mellom slagene, slag av type lesing til eksamen neste uke, så har jeg blant annet spilt meg gjennom det nye spillet fra Dragonbox-folka.
Jeg har faktisk vært så heldig at jeg fikk prøve en tidlig versjon av spillet, og dermed fått innsikt i prosessen bak utviklingen av et slikt spill - fascinerende, og sjukt tidkrevende.
La meg ta konklusjonen med en gang: de har klart det igjen! 
Spillet er like bra som Dragonbox 5+ og vekker de samme følelsene. Det jeg liker er at hodet mitt ikke funker i spillet. Lærerhjernen, som tidvis er ganske full av matematikk, får det ikke til. Dette tvinger meg til å tenke nytt for å løse oppgavene, og det er jo hele poenget! Jeg forsøker jo i alle timer i matematikk å få elevene til å frigjøre seg, finne nye løsninger, gjøre feil, tenke på nye måter - dette spiller gjør dette med deg. 
Rent matematisk dekker spillet emner og regler jeg ikke kan, så jeg har lært noe og jeg er ikke sikker på alt jeg har lært...
Det ble i vår publisert resultatene fra forsøk der man sammenliknet læringseffekten hos en klasse som brukte #kikora og en klasse som brukte #dragonbox. Du finner rapporten her. Kort oppsummert fikk elevene som brukte Kikora bedre faglige resultater, mens elevene som brukte Dragonbox hadde mer engasjement. 
Jeg har tidligere skrevet om utfordringene med å finne overføring fra spillet Dragonbox til det skriftlige vurderingsparadigmet som dominerer norske klasserom, og argumenterer generelt for at man ikke skal lete etter den overføringen, men heller verdsette at det foregår matematisk aktivitet.
Forrige uke arrangerte jeg klassemesterskap i "5-på rad" i to av klassene mine. Opplegget var absolutt i kategorien fylle-tiden, men jeg setter min ære i å gjøre nettopp slike opplegg faglig relevante. Det er ikke alltid jeg lykkes, men denne gangen hadde jeg minst noen gylne øyeblikk.: på et tidspunkt spurte nemlig en elev meg hva dette hadde med matematikk å gjøre. Jeg ba ham observere et av de pågående spillene med følgende i bakhodet; hvilke følelser kjenner han på når han sitter med en såkalt rik oppgave eller tekstoppgave i matematikk? Den største utfordringen er nemlig å sortere informasjon. Eleven tittet i stillhet, snudde seg mot meg og sa ganske enkelt; ja...!
Altså er jeg på jakt etter alle aktiviteter som kan skape tankevirksomheter i en elevs hode som jeg kan relatere til matematikk. 5 på rad funker, Rubiks kube funker, Texas Hold'em funker - og alle spillene fra Dragonbox funker!
Spillene er alene ikke noe substitutt for undervisning, men de skal være med å variere en ellers rituell matematikkhverdag. Du som lærer skal benytte deg av dette enkle verktøyet for å skape variasjon, kanskje på veien til en utvikling der du helt slutter å la læreboka definere den faglige progresjonen i dine timer. 
Du som forelder skal la deg facinere av spillets oppbygning, sannsynligvis innse at barnet ditt er bedre enn deg i å løse det og kjenne på frustrasjonen over at du tvinges til å tenke i nye baner - og det er der læringen oppstår. 
Jeg liker det visuelle uttrykket i spillet, og jeg ble lurt til å tro at jeg spilte mer av et rollespill enn de har klart tidligere. Figurene er både søte og informative, min yngste datter hadde likesidet trekant som favoritt...
Det er helt klart at vi trenger flere av Dragonbox og alle de andre som forsøker å skape gode ressurser for skolen.
Men verdien er lik 0 hvis læreren i klasserommet ikke tør gå inn i en endringsprosess som er både sår og krevende. 
Den eneste faktoren jeg har full kontroll på i klasserommet, er meg selv. Derfor sørger jeg for, på samme måte som Aksel Lund Svindal sier det, å bli litt bedre hver dag