Norsk skole er ikke "for morsom" - en kommentar

Kristin Halvorsen: - Norsk skole er ikke "for morsom" står det å lese i Aftenposten 11.12.12

Artikkelen må kommenteres...

Først: Resultatene er gode. De viser en formidabel framgang, spesielt for norske 4. og 5. klassinger. Kan vi ikke bare glede oss over det?

Så siteres Liv Sissel Grønmo på at hun mener norske skoler har en tendens til å legge vekt på at ting skal være "morsomt". Her er det gjort et flott journalistisk grep ved å sette morsomt i anførselstegn, sikkert for å indikere at den som siteres ikke mener morsomt som i "haha", men en annen måte...

Videre utdyper Grønmo: "Når noe er vanskelig, har man valgt å utsette og å gå utenom. Det er ikke noen løsning ikke å forholde seg til noe fordi det er krevende. Det er å stikke hodet i sanden og leke struts"
og videre:
"i skolen har det vært vektlagt at ting skal være morsomt, spennende og motiverende, men noen ting bør du lære fordi du trenger det. Læreren er ikke en som skal konkurrere med underholdning og reality-tv"

Nei! Når noe er vanskelig, så bruker jeg all min kreativitet, energi og lærerteft på å finne andre måter å nå inn til eleven på. Det er jobben min. Det er ikke alltid jeg lykkes, av mange grunner, men jeg slutter aldri å prøve. Ikke påstå at jeg strutser meg vekk fra ansvaret mitt - jeg anerkjenner ikke påstanden din en gang, slutt å generaliser.
Selvsagt skal ting være motiverende, og når noe er morsomt eller spennende, så blir man gjerne motivert. Jeg bruker strengt tatt all min tid på å forsøke å gjøre til dels uspennende ting mer spiselig for den elevmassen jeg jobber med. Det er når jeg lykkes med det at de gylne øyeblikkene oppstår.
Det betyr jo ikke at jeg arrangerer øyråd eller wet t-shirt party i norsktimene for å få med meg elevene.

Heldigvis er K. Halvorsen enig med meg...

Videre mener Grønmo at man skal ta tak i "vanskelige" emner tidligere. Igjen er ordet satt i anførselstegn, denne gangen er jeg usikker på hvorfor. Hun får støtte fra Simen Gaure, dr. Scient i matematikk...og egentlig fra meg, men ikke riktig den samme støtten.

Det står nemlig at algebra er en viktig byggekloss i matematikken. Det er feil.
Algebra er matematikken!
Mestrer du det jeg kaller for algebraens 10 bud, hentet fra Arne Hole, så kan du i prinsippet all matematikk. Algebra er ikke bare bokstavregning, det å finne ukjente i en likning eller andre ting med X i - det er læren om alle mattestykkers egenskaper og hvorfor de enkelte mattestykkene fungerer som de gjør. Min enighet går på at man kan starte tidligere og at det er viktig å kunne algebra.
Men; man begynner tidig - man, altså vi lærere, er bare ikke flinke nok til å bevisstgjøre barna på hvor gode de faktisk er i matte.

Så blir Simen Gaure sitert: "Jeg vet ikke hvorfor de utsetter ting, men det kan være fordi det er vanskelig. Alt skal være praktisk og umiddelbart brukbart til noe. Hvis det bare er brukbart til å forstå matematikk, og ikke et praktisk problem som for eksempel er brukbart til å gå i butikken, tror jeg det kuttes ut. Veldig lite dreier seg om forståelse av sammenhenger i matematikken"

Igjen; ting utsettes ikke, og alt dreier seg om å forstå sammenhenger i matematikken - så slutt å tro. Velkommen til en av mine timer og deretter gratulerer med dementi av noe dårlig fundamentert synsing.

Så står det at algebra først kommer på læreplanen i ungdomsskolen. Feil! Ordet algebra kommer først inn i læreplanen i ungdomsskolen, algebraen er med elevene fra første skoledag. Dog er det nok korrekt at X og Y ikke ønskes velkommen tidlig nok, men det henger sammen med den tidligere omtalte bevisstgjøringen som vi må bli bedre på.

Så kommer en mer tilbakeholden kommentar fra Jørgen Sjaastad ved NIFU som ikke trenger kommentar da han enten er kommentert ovenfor eller fordi han bare antyder at det kan jo kanskje hende hvis om atte dersom atte...

Så over til professor Sten Runar Ludvigsen. Han antyder at det er snakk om et kulturproblem i skolen, og ikke et elev/lærer-problem. Det er jeg enig i.
Han mener videre at algebra må legges inn som et nøkkelområde i læreplanen. Til det sier jeg at det ligger der, men at man må våge å kalle det algebra.
Så sier han at skolen må kjempe mot kulheten i samfunnet. Det har skolen alltid kjempet mot. Skolen blir aldri kul og skal aldri bli kul heller. Vi kan klare å tilnærme oss en til enhver tid ungdommelig form, men aldri bli like kult som elevenes fritid. Man bli lei av Tusenfryd også, om man er der mange nok ganger...

Så prøver Halvorsen å vinkle det hele positivt igjen. Vi har jo tross alt klart å skåre bedre på noe som vi fikk kjeft for for ca. 4 år siden. Kan vi ikke glede oss over det? Det er jo trist om det faktum at vi kanskje har klart å snu en trend - uavhengig av hvordan endringen har skjedd - så skal det snakkes om en ny læreplan igjen...

Til slutt sier Ragnhild Lied noe som kanskje er klokt, men som får meg til å tro at hun ikke har matte som fag eller har undervist i matte..?

Sånn...da er jeg tom - god natt.

TIMMS og algebra

Norske elever skårer bedre på TIMSS i 2011 enn de gjorde i 2007 og 2003.
Det er gledelig!
Norske politikere krangler om å ta æren for utviklingen - vær så god...
Ingen vet helt hvorfor elevene har blitt bedre - min påstand!
TIMSS måler en pitte-liten brøkdel av alt en elev lærer, erfarer og blir bedre på i løpet av et langt skoleliv - igjen, min påstand

Jeg leser i Aftenposten at norske elever er dårligst på algebra i Europa. Da tillater jeg meg å presisere at de er dårligst på den algebraen som TIMSS velger å måle og måten TIMSS måler på.
Dette plager meg lite, for jeg øver ikke mine elever til å mestre TIMSS.

Jeg leser også at norsk skole er for opptatt av at ting skal være morro, og jeg leser at algebra er regning med ukjente.

Først algebra: min definisjon av algebra er at det er kunnskap/læren om/generalisering av alle mattestykker. Arne Hole har laget ti bud for algebra, der det første budet er at AB = BA, altså vil 5 * 3 gi samme svar som 3 * 5. Første bud kalles for den kommutative lov.
Det gjelder også for 13 + 51 = 51 + 13, altså samme svar uavhengig av rekkefølgen.
Spør du alle skolebarna i Norge om dette, så vil de i stor grad svare riktig, men de vet ikke at det er algebra eller at det er den kommutative lov de kan.
Kan sikkert hende du treffer mange lærere med dårlig matte-selvtillit som heller ikke vet det.
Algebra er altså mye mer enn likninger eller ukjente som heter x...

Så til det morsomme: Ja, norsk skole er opptatt av at ting skal være morsomt. Da sier jeg som til mine elever; dette er ikke morsomt type "ha,ha", men lærermorsomt.
Dette dreier seg jo ikke om at vi er redde for at elevene ikke skal kose seg i timen eller at vi føler vi konkurrerer med Paradise Hotel eller Justin Bieber, det dreier seg om håndverket vårt.
Og det håndverket går ut på at en elev som har lyst til å lære, lærer - både mer og med lengre varighet.
Jeg kunne fokusert på en testorientert undervisning, øvd mine elever opp til å mestre ulike testtyper og kontekster. Jeg ville kjedet meg, elevene ville kjedet seg - men blitt gode på de testene de ble øvd opp på. Ved heller å fokusere på å skape motivasjon og ønsket om å lære hos eleven, så har både jeg og elevene det mye bedre.

For to dager siden spurte en far ved skolen meg om hvor mye av undervisningen jeg kunne ta på rutine eller gjenbruk av opplegg. Et godt spørsmål, og det fikk meg til å tenke.
Faktum er at jeg sikkert kunne undervist overbevisende i mine fag uten å forberede meg i ganske lang tid. En god lærebok og litt selvstendig arbeid for elevene, så går en skoletime fort.

Men min jobb er jo å utnytte tiden med elevene optimalt. Da har jeg en åpen plan A som jeg håper at skal fungere på en tenkt måte. Hvis den funker, så går timene som en vind og elevene opplever en dynamisk læringssituasjon der de er aktive deltakere.
Funker ikke plan A, så må jeg ha en plan B. Plan B må være noe mer strukturert, da plan A med løs struktur ikke viste seg å funke. Ofte er plan B meget lik den opprinnelige planen for timen, men med mer styrte oppgaver eller styrt innhold.
Skulle både plan A og B svikte, så er skifte av fokus den beste, og kanskje eneste, løsningen - plan C, der altså. Når jeg nå kommer til plan C, så begynner kvaliteten å synke. Her kan det være alt fra faktiske planer til desperate løsninger for å overleve.
Om kreativiteten og erfaringen svikter, så kommer plan D; gjør oppgaver og spør om hjelp, les når du er ferdig.

Hver time er en øvelse i å tilpasse, tolke, ignorere, motivere, sjarmere, optimalisere, sortere, reflektere og diskutere elevene og signalene de sender.