Jeg har jobbet i ungdomsskolen i 12 år og har gjennom årene satt noen karakterer.
Det er like vanskelig hver gang, og var lenge like spennende hver gang - hvilken reaksjon jeg ville få.
Men heldigvis lærte jeg meg, og ble vel strengt tatt pålagt, at hvis det er en overraskelse for eleven hvilken karakter den får - så har ikke jeg gjort jobben min som lærer og veileder.
Dette prinsippet har jeg arbeidet etter de siste 7 årene og har i løpet av den tiden hatt minimalt med klager eller uoverensstemmelser på grunn av en satt karakter.
Hvordan?
-alle karakterer skal være forutsigbare for eleven, kommunisert gjennom en eller annen form for kjennetegn på måloppnåelse. Eleven må skjønne hva jeg ser etter, for å kunne se sin egen prestasjon
-ingen karakter er endelig. Kan en elev presisere, utdype, analysere eller på annen måte sannsynliggjøre at jeg har gjort en skjønnsmessig feil - så skal denne eleven enten lyttes til eller umiddelbart bli gitt en ny mulighet til å vise det denne mener er sitt riktige nivå.
-alle karakterer må veiledes av en forklaring og en framovermelding. Disse trenger ikke være omfattende eller skriftlige, men kan godt gjøres muntlig og i flere tilfeller i selve vurderingssituasjonen. Spesielt i musikk og kroppsøving har jeg underveis i en praktisk prøve eller liknende fortalt eleven hva jeg har sett så langt og spesifisert hva jeg har savnet, for på den måten å gi eleven en sjanse til å rette opp inntrykket der og da.
-varier vurderingssituasjonene; hvorfor skal alt på død og liv være skriftlig hele tiden? Jeg har ført ut to klasser i samfunnsfag uten en eneste skriftlig prøve, jeg vurderer min elever i matte på instruksjonsforståelse, evne til å rette egne prøver, problemløsning, undervisningsopplegg med mere
-målet med vurdering/karakterer er å bekrefte læring og å gi elevene følelse av mestring.
-Så kjapp respons som overhodet mulig. Jo kjappere tilbake med vurdering, jo lettere å skape prosess med elevene
-egenvurdering; ulike varianter der elevene rettet sin egne prestasjoner og foreslo karakter.
Vil det være lurt å innføre karakterer på barneskolen? Tja, får de ikke "karakterer" allerede? Bare i en annen form og ikke like formelt; smilefjes, klistremerker, blomster, poeng, prosent riktig etc. Alt dette er vurdering på en skala. Problemet er at skalaen er uklar, uforutsigbar og ikke minst potensielt delt inn i mange flere nivåer enn den seksdelte som man bruker i ungdomsskolen. Nå skal det poengteres at denne også praktiseres med betraktelig flere nivåer enn 6, men det er en annen diskusjon.
Man har vurdering for læring - og man har vurdering av læring
Distinksjonen mellom disse to er liten, men meget viktig. Hvis hver karakter betraktes som et avsluttet kapittel uten sammenheng med videre arbeid, så vurderer man den læringen som har oppstått uten å forsøke å skape videre læring. Da holder det med et tall - og så er man happy eller ikke.
En vurdering som gjør et poeng av hva eleven har fått til - mestringsbekreftelse - for deretter å stake ut kursen videre for å komme opp på et høyere nivå - framovermelding, er en vurdering for læring.
Den kan meget godt foregå uten karakter. Strengt tatt er karakteren bare forstyrrende i en slik situasjon, da den må forklares med både mestringsbeskrivelse og framovermelding for å oppnå full effekt.
Likevel opplever jeg at elevene først får helhetlig forståelse av sin egen prestasjon når det til slutt settes et tall på prestasjonen. Det kan være fordi det er håndfast, at det er en inngrodd forventning eller at det faktisk er det som i bunn og grunn er mest forståelig.
På mitt aller beste; når situasjonen, kommunikasjonen og motivasjonen er på topp - så klarer jeg meg best uten tallkarakteren. Da er ikke eleven interessert i tallet, fordi eleven er opptatt med å nyte følelsen av mestring og kanskje til og med se framover.
Det er like vanskelig hver gang, og var lenge like spennende hver gang - hvilken reaksjon jeg ville få.
Men heldigvis lærte jeg meg, og ble vel strengt tatt pålagt, at hvis det er en overraskelse for eleven hvilken karakter den får - så har ikke jeg gjort jobben min som lærer og veileder.
Dette prinsippet har jeg arbeidet etter de siste 7 årene og har i løpet av den tiden hatt minimalt med klager eller uoverensstemmelser på grunn av en satt karakter.
Hvordan?
-alle karakterer skal være forutsigbare for eleven, kommunisert gjennom en eller annen form for kjennetegn på måloppnåelse. Eleven må skjønne hva jeg ser etter, for å kunne se sin egen prestasjon
-ingen karakter er endelig. Kan en elev presisere, utdype, analysere eller på annen måte sannsynliggjøre at jeg har gjort en skjønnsmessig feil - så skal denne eleven enten lyttes til eller umiddelbart bli gitt en ny mulighet til å vise det denne mener er sitt riktige nivå.
-alle karakterer må veiledes av en forklaring og en framovermelding. Disse trenger ikke være omfattende eller skriftlige, men kan godt gjøres muntlig og i flere tilfeller i selve vurderingssituasjonen. Spesielt i musikk og kroppsøving har jeg underveis i en praktisk prøve eller liknende fortalt eleven hva jeg har sett så langt og spesifisert hva jeg har savnet, for på den måten å gi eleven en sjanse til å rette opp inntrykket der og da.
-varier vurderingssituasjonene; hvorfor skal alt på død og liv være skriftlig hele tiden? Jeg har ført ut to klasser i samfunnsfag uten en eneste skriftlig prøve, jeg vurderer min elever i matte på instruksjonsforståelse, evne til å rette egne prøver, problemløsning, undervisningsopplegg med mere
-målet med vurdering/karakterer er å bekrefte læring og å gi elevene følelse av mestring.
-Så kjapp respons som overhodet mulig. Jo kjappere tilbake med vurdering, jo lettere å skape prosess med elevene
-egenvurdering; ulike varianter der elevene rettet sin egne prestasjoner og foreslo karakter.
Vil det være lurt å innføre karakterer på barneskolen? Tja, får de ikke "karakterer" allerede? Bare i en annen form og ikke like formelt; smilefjes, klistremerker, blomster, poeng, prosent riktig etc. Alt dette er vurdering på en skala. Problemet er at skalaen er uklar, uforutsigbar og ikke minst potensielt delt inn i mange flere nivåer enn den seksdelte som man bruker i ungdomsskolen. Nå skal det poengteres at denne også praktiseres med betraktelig flere nivåer enn 6, men det er en annen diskusjon.
Man har vurdering for læring - og man har vurdering av læring
Distinksjonen mellom disse to er liten, men meget viktig. Hvis hver karakter betraktes som et avsluttet kapittel uten sammenheng med videre arbeid, så vurderer man den læringen som har oppstått uten å forsøke å skape videre læring. Da holder det med et tall - og så er man happy eller ikke.
En vurdering som gjør et poeng av hva eleven har fått til - mestringsbekreftelse - for deretter å stake ut kursen videre for å komme opp på et høyere nivå - framovermelding, er en vurdering for læring.
Den kan meget godt foregå uten karakter. Strengt tatt er karakteren bare forstyrrende i en slik situasjon, da den må forklares med både mestringsbeskrivelse og framovermelding for å oppnå full effekt.
Likevel opplever jeg at elevene først får helhetlig forståelse av sin egen prestasjon når det til slutt settes et tall på prestasjonen. Det kan være fordi det er håndfast, at det er en inngrodd forventning eller at det faktisk er det som i bunn og grunn er mest forståelig.
På mitt aller beste; når situasjonen, kommunikasjonen og motivasjonen er på topp - så klarer jeg meg best uten tallkarakteren. Da er ikke eleven interessert i tallet, fordi eleven er opptatt med å nyte følelsen av mestring og kanskje til og med se framover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar